Den lille Martin tålte ikke sterke lyder. Da ble han helt ute av seg og ropte: "Jeg vil ikke være her lenger, jeg vil ikke være her lenger." Moren gav ham naftadråper og sendte ham i seng. Som voksen fortalte han engang at han i slike stunder lengtet tilbake til "tilværelsen før fødselen". "Stjernehimmelen inne i hodet på folk," sa han engang. Moren ble engstelig. Er det noe galt med gutten? Faren iakttok ham stille, og forstod. Senere hjalp han gutten sin gjennom mangen vanskelig stund.

"Mor, alle henger sammen i ryggen." Nå fantaserer han igjen, sa moren. Martin gikk meget for seg selv. - Ubevisst opplevet han seg som anderledes, men han forstod det først litt efter litt. Det sies at "fontanellen", det myke, åpne partiet i hodet, vokste sent igjen hos ham. Han trakk seg unna voldsom lek, likte ikke å slåss. I nærheten av der de bodde, var en stor, åpen beitemark med busker og gress. Dit søkte han ofte, la seg på ryggen og så opp i himmelrommet. Han syntes han opplevet så meget vakkert da. En gang så han de hvite skyene danne seg til to mektige hender som formet noe. Omsider kom det ut en stor fugl som begynte å fly rett mot ham. Efter som den nærmet seg, ble den mindre og mindre. Til slutt landet den på en busk i nærheten og begynte å kvitre og synge.

Vi må ikke gjøre stillheten om til ord, men leve i det som stillheten innebærer. Skap en stillhet i deg selv som ikke kalles stillhet, men som er en tilstand av levende harmonisk liv, hvori du hviler ubevisst i visdommensubegrensede enhet. Finn frem til et sted i deg selv hvor du kan gå inn og være i denne stillhetens tilstand. Der vil vi erfare noe av den ånd vi søker, og vi vil forsøke å bevare den levende i oss.